Foto: Kojima Productions.

Trenger du å game i jula? Da er det dette spillet du skal bruke tiden på.

Skrevet av Preben Hunstad
26.12.2019 13:49 - OPPDATERT 27.12.2019 11:02

Spillet Death Stranding bør faktisk blå årets spill.

8. november landet Death Stranding i butikkhyllene rundt om i verden. Har du kun sett litt gameplay, trailere og lest et par kritiske omtaler så er det kanskje vanskelig å forstå hva spillet egentlig går ut på.

De siste årene har vi blitt velsignet med hundrevis av såkalte sandkassespill, altså spill som lar deg vandre i store åpne landskap uten særlig begrensninger. Det virker som om dette er blitt hovedingrediensen på de mest populære titlene på markedet. Death Stranding tar også for seg dette, men har valgt å begrense spilleren ved hjelp av oppbygging av naturen og fjellformasjoner.

Hideo Kojima's Death Stranding har blitt tatt imot meget blandet av anmeldere. Det rangerer på alt fra midt på treet til en solid innertier. For å si det slik, er du spilleren som liker Call og Duty og andre høyt actionpreget spill så stopp å les. Dette er ikke for deg. 

Setter du pris på filmatiske scener, et vakkert landskap og en helt ny måte å spille spill på, så fortsett!

SPEKKET MED STJERNER

I motsetning til andre spill får vi ingen muligheter når det kommer til karraktervalg- og trekk. I stedet blir vi satt inn i den animerte kroppen til Walking Dead-stjernen, Norman Reedus, som i spillet heter Sam Bridges. Gjennom Brigdes spiller vi en form for Postmann Pat, i en nær post-apokalyptisk verden hvor vi skal levere alt fra informasjon til viktig utstyr til forskjellige baser og områder. Underveis i spillet blir vi introdusert for Léa Seydoux, Margaret Qualley, Troy Baker, Tommie Earl Jenkins, Lindsay Wagner, og kanskje den mest kjente, danske Mads Mikkelsen.

Tidligere har det vært vanlig med bare stemmeskuespill fra kjente skuespillere, men i senere tid er grafikken blitt så bra at kjente mennesker får ansiktene sine inn i spillet i tillegg. Dette gjør at man, sammen med stemmen, får en sterkere relasjon til karakteren man spiller. Såfremt man kjenner til skuespillerne fra før av. 

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Foto: Kojima Productions.

[annonse]
 

NYTT KONSEPT

Gjennom Bridges har vi fått den meget viktige rollen i å linke opp de forskjellige basen i spillet på samme nettverk. På den måten kan de kommunisere sammen, i stedet for å leve isolert som de gjør i starten av spillet. Det er hovedoppgaven vår og den røde tråden gjennom hele spillet. Samtidig velger man hele tiden egne oppdrag hvor man plukker opp pakker som skal forskjellige steder. Belønninger varierer fra nye design til våpen, utstyr, klær og andre ting som gjør ferden lettere. 

Death Stranding er mildt sagt et merkelig spill. På kroppen bærer vi en baby som lever i en kuppel med fostervann. Den er laget for å kunne føle når monstrene, som lever i landskapet, kommer frem. Babyen fungerer som et varselssystem. Selv er monstrene skygge-skikkelser som, når de først merker deg, manifiserer seg til oljeaktige vesener. Området du er i blir et hav av "olje" og de tar form som alt fra fryktinngytende monstre til havlignende skikkelser. Når det skjer mister du det du har på ryggen og kan bli skylt mange hundre meter. Her gjelder det å være utrustet med såkalte blodgranater som holder dem på avstand.

Merkelig? Ja... Fungerer det? Så absolutt, men man må nesten teste det selv for å skjønne noe. Å måtte snike seg mellom monstrene som svever bare meter over bakken i enkelte områder, gir en følelse av panikk. Musikken, stemningen, lyset og alt i spillet endres når det skjer. Anmelderen ble støtt og stadig sittende på kanten av stolen i slike øyeblikk.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Kojima Productions.

 

ULIKT MYE ANNET

Det er ikke bare designen på spillet som er nyskapende. I så og si samtlige andre spill kan man kaste seg utenfor fire-fem meters høyder, gå opp fjellrøyser og fjell, løpe over store steiner og manøvere seg gjennom det som i virkeligheten ville vært mildt sagt utfordrende. I Death Stranding snus alt på hodet og vi får en følelse av virkelighet. Som pakkesel i spillet må vi hele tiden gjøre kalkulerte vurderinger hvor mye last vi skal kaste på ryggen, for det spiller en stor rolle når vi skal vandre flere mil til fots. Ulendt terreng og/eller mye last gjør at Bridges får en sekk som svaier, og vi kan fort miste balansen når vi går. Da må vi etter beste evne rett oss opp ved å bruke baktastene på kontrollen for å hente oss inn. Løper du fort med mye vekt må man regne med å gjøre dette ofte. 

Man skulle tro dette blir irriterende, men neida. Det fungerer veldig bra. I Skyrim, Fallout og andre lignende spill kan man fylle opp til en viss totallengde med kilo uten at det spiller inn på kontrollen. I Death Stranding betyr hvert eneste kilo på en større utfordring. Realistisk? Så absolutt!
På ferden kan man plukke opp andre pakker som andre spillere har mistet, eller kastet fra seg, og så levere de til rett destinasjon, men dette må hele tiden vurderes opp mot den mengden vi allerede bærer på. 

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Monsterene er både spennende og anerledes enn hva man er vant til: Foto: Kojima Productions.

 

VAKKERT

Innledningsvis skrev jeg at dette ikke er et rent actionspill. Det står jeg for. Tvert imot så er spillet heller ganske langsomt. Vi blir stadig møtt med lengre filmatiske sekvenser og samtaler, alle med en dyp innlevelse på stemmeskuespillet, og scener med både kjemi og god dramaturgisk oppbygging. Historien hopper frem og tilbake og gir oss mer og mer info om fortiden til Bridges etterhvert som vi kommer ut i spillet, i motsetning til rene skytespill hvor hovedfokuset ligger på høyoktan-action.

Landskapet er uten tvil en av områdene som designerne har brukt mye tid. Dype daler, fjellpassasjer, snødekte områder, og idylliske gressletter med steinrøyser som minner om Island, ser bare rett og slett lekkert ut til enhver tid. Områdene du beveger deg i er godt akkompagnert av musikkinstrumenter som skaper en stemning som gjør at du rett og slett føler at du ser en film mens du spiller. Det fungerer i aller høyeste grad. 

Der man blir mest satt ut er kanskje i nivået på detaljene. De våte klærne til Bridges når det regner, eller du har vasset i en elv, eller de fantastiske, og kreative, monsterene som kommer opp av bakken. 

 

LITT BOM

[annonse]
Jeg kan ikke bare skryte av spillet. Noen negative ting må trekkes frem. Menneskelige fiender som nomader, soldater, og andre stammer er veldig lik hverandre. Lik kroppsbygging og ansikter med små variasjoner er litt dårlig når så mye detaljer er lagt inn i spillet. 

Fremkommeligheten i spillet er kanskje en av de viktigste tingene spillet utfordrer oss. Når vi da omsider får en terrengmotorsykkel tilgjengelig, så blir det nesten litt for lett å passere vanskelige steinrøyser. Her hadde jeg sett for meg at den samme utfordringen som følger bridges til fots hadde blitt lagt inn i kjøringen. 

Etterhvert som man kommer inn i spillet blir områdene større, men i starten finner man mye pakker og oppdrag som går til de samme stedene. Det gjør at man fort ender opp på de samme rutene man har tatt tidligere, som igjen gir litt for repetitivt gameplay i og med at monstere og fiender dukker opp på mye av de samme områdene. Dette løser seg dog lengre ut i spillet.

 

BRUK TID OG SKRU OPP LYD

Dette er et spill man enten liker eller ikke. Det er ikke noen mellomting på Death Stranding. Som alle spill bør man ha på seg et godt headset, men her må det være et MÅ HA. For å virkelig få nyte opplevelsen så må lyden skrus opp, man må ha nok av tv-tommer å spille på, og man bør sitte i fred. Dette er ikke et spill som du kan slappe av med i ti minutter av gangen. Det er som en film. Det må nytes så lenge man kan. 

Gjennom året har jeg kost meg med en rekke store spill; Anthem, Metro: Exodus, Division 2, Days Gone 2 og Call of Duty: Modern Warefare for å nevne noen. Ingen måler seg opp mot Death Stranding hvis man tørr å bruke litt tid. Spillet kan som sagt tidvis bli litt vel langsomt, og for yngre personer sikkert noe kjedelig.

Er man derimot 30+, liker å spille, og liker å suge til seg både grafikken, historien, detaljene og det mystiske, fremfor rendyrket action. Ja, da tror jeg rett og slett jeg vil kalle dette årets spill.

Spillet er testet på Playstation 4 og en 65 tommer tv med headset.