Illustrasjonsbilde fra Smøla vindmøllepark. Foto: Emelysjosasen / wikimedia commons (Lisens: CC BY SA 3.0)

Øyfjell Vindmøllepark – et gode eller et ran?

Skrevet av Tor-Fredrik Saue
15.03.2021 05:57 - OPPDATERT 17.03.2021 06:00

MENINGER: Tor-Fredrik Saue har filosofert seg fram til meninger om vindmølleetableringen i Vefsn kommune, på Øyfjellet. Les hans tanker her:

 

En liten presentasjon.

Vår lille familie flyttet fra Harstad til Brønnøysund høsten 1939. Kom dit med Hurtigruten på min 1-årsdag. Vi bodde i 2. etasje i bankgården. Veien til fjæra og fiskebåthavna var kort. Viktigst av alt var den trollske utsikten til skipsleia med trafikk av Hurtigruten, godsbåter og fiskeskøyter til og fra Dampskipskaia. Et «lydorgel», en kakofoni av de gode, trygge lydene; måkeskrik, terner og ækallens gurale kalling på sin make festet seg i minnet sammen med lukten av salt sjø, -tang,  tare, og vær som vekslet fra østavindskulinger til rødmende solnedganger. Det var minner som jeg hadde med i «bagasjen» da jeg som 7-åring kom til Mosjøen høsten 1945.

 

Hvorfor så engasjert ?

Vi flyttet inn i Sjøgata 34, lokalene til den nystartede AS Forretningsbanken. Fra stuevinduet i 2.etasje var det direkte sikt mot det knapt vegetasjonsbevokste Øyfjellet, et fjell som jeg ble glad i sommer som vinter. Et fjell som lokket med turer opp Trangskaret og videre til Øyfjellvarden (818 moh). Om sommeren kledd med grønt bjørkeløv som skiftet til gult og rødmende rødt på høsten. Om vinteren innhyllet i en skinnende kritthvitt kåpe som gnistret i solskinn, eller magiske kvelder i fullmånens skinn. Det inspirerte Jarnæs, vår lokale poet, og komponisten Bjarne Moe til å skape den kjente sangen «Nordlandsnetter».

 

Ung som gammel tok sine helgeturer til Øyfjellet på 50-tallet. Det kostet 25 øre for å bli rodd over Vefsna fra Lydiabrygga. Minnene om alle disse turene ligger godt bevart i hjernebarken med alle synsinntrykk, påvirket av det skiftende lyset som vekslet mellom intenst skarpt til mørk skygge. Minner om vinden mot andsiktet og susen rundt stivfrossene ører når en for ned fra toppen i fykende fart mot Kvandalen og den lumske Øydalen viskes aldri ut.                                                                    

[annonse]
 

Marsjen tilbake fra Øyosen var både kjedelig, tung og stressende. Særlig på vinteren i gjennomvåte beksømstøvler med gnagsår og tjærebredde blytunge gjenomtrukne våte treski på nakken. Småsprang for å nå roerne før de tok kveld. For en tilfredstillelse å komme sliten hjem til mors kjøttsuppe. Sovnet fort de kveldene.

 

Pokerspillet.

For å si det humoristisk og med selvironi: Jeg en avdanket jetjager-mekaniker og mangeårig ansatt ved Elkem / Alcoa med fagfelte innen indre og ytre miljø, hvor disse har problemer. Problemer med å fatte behovet for vindmøllene på Øyfjellet. Det er giganter som er forsøkt ufarliggjort ved å kalle dem vindturbiner. Det er vindmøller! Vindmøller med enorme vingespenn som har overlydshastighet ved vingespissene og er gigantiske fremmedelement i vår fauna.

 

Dette er ikke et kampskrift med bombastisk standpunkt for eller mot. Jeg har derimot hatt en smule diskusjon med meg selv. Jeg har gjort meg noen tanker og etter hvert kommet fram til; Jeg skjønner ikke behovet. For å si som den franske filsofen Rène Descartes. «Je pense, donc je suis», «Jeg tenker derfor er jeg (til)».

 

Mine tanker er; Vi har nok hydroenergi, vannkraft, i Norge for å dekke vårt innenlands behov. Hydroenergi som jeg mener kan deles inn i 3 kategorier;

 

- Edelenergi til privat konsum til lys,oppvarming,elektronikk/TV

- Energi til Offentlige virksomhet, stat / kommune

- Energi til Prosessindustri / næring

 

Det bør være nok hydroenergi om vi disponerer «arvesølvet» vårt på en forstandig og rasjonell måte. En snikende tanke er: Driver «administratorene» av disse vann-resursene en form for pokerspill? Poker hvor innsatsen er høy. Natur; flora og fauna er lagt i potten. Sjansen for lokal økonomisk gevinst er lav sett med mine bære-kraftsbriler. Lav fordi vi allerede har løsningen.

 

Hva har vi i potten?                                                                                     

Hva spiller vi om? Vi har allerede en bærekraftig løsning. Vår joker er et nett av vannkraftresoar, «grønne batteri», lokalt Røssvatnet, Norges nest største innsjø med et enormt potensial til å levere ren hydroenergi, «Det hvite Kull». En ressurs som kan tas ut etter behov med moderniserte driftssikre turbiner, moderne transformatorer og oppgraderte strømnett med lite spenningsfall/tap.

 

Denne resurssen, arvesølvet, bør vi forvalte med omhu i stedet for tidvis å eksportere denne energien via gigantiske kabler til sentral-Europa. Det selvpåførte kraftunderskuddet resulterte til tider behov for  import av kraft fra polske brunkull-kraftverk med utslipp av SO2, CO2, NOx, PaH (sot), til atmosfæren gjennom 300 m høye piper.

[annonse]
 

NILU, Norsk Institutt For Luftforurensing, plasserte prøvestasjoner i de mest utsatt regionene, bla på Helgeland. Vi, laboranter og ingeniører ved aluminiumverket i Mosjøen, registrerte og rapporterte ukentlig de forhøyete nivåene til NILU.

 

Prøvetakingsutstyr ble også plassert ut for å spore radioaktivt nivå som følge av nedsmelting av reaktoren (1986) i det risikofylte kjernekraftverket i Tsjernobyl.  Følgene var strålepåvirkning som til en viss grad påførte dyr og mennesker skader på benstruktur og arvemateriale. Mange av oss på Helgeland husker at beite og beitedyr ble påvirket/forgiftet slik at en måtte ty til jod-tilsats for å hindre en katastrofe. Ønsker vi å benytte oss av slik fisjonsenergi når den er ute av kontroll?

 

Er redningen – Vindkraft?

TV2s reportasje fra Sirdal og Soknedals Vindkraftpark/Industrianlegg nylig burde skremme vannet av noen og enhver. Skremme pga arealforbruket med sperring for fri ferdsel i nærområdet. Skremme fordi lydnivået muligens vil ligge på 130-140 db(A) med frekvens lik infralyd, knapt hørbar. Hvor ligger grensen for skadelig virkning på dyr og fugler innenfor det angitte habitatet når vi vet at grenseverdien for mennesker er 80 dBA over tid.                                                                          

 

Dersom det også monteres lys på vingetippene kommer den ubehagelige påvirkningen av strobotobisk lysglimt i tillegg. Ikke noe å gamble på skal gå bra, tror jeg. 

 

Er Potten i feil hender ?

Beroligene uttalelser fra, leverandørene, norske og utenlandske investorer, har skapt en tro hos noen lokale politiker på at vindmølleparker er en gavepakning,- at det er manna fra himmelen, som gir et styrtregn av Euro som vil gjøre oss rikere, lykkeligere og sikre berørte kommuners  framtid. Vil det skje ? I et intervju med Frøyaordføreren i TV nylig, påpekte hun at lovnadene fra utbyggere og investorer om økonomisk kompensasjon og lokale varige arbeids-plasser etter annleggsfasen, ikke sto i forhold til tapet av natur, skader på fugleliv og innskrekning av innbyggernes bruk av naturen i vindparkens omgivelser.

 

Er Potten, vårt arvesølv, i feil hender? Jeg bare spør som en helt vanlig enfoldig Vefsnborger med oldtidsfilosofen Ciceros ord; «Cui Borno?» Til nytte for hvem ?

 

Har «Toget» gått ?

Ja vindkrafttoget har gått. Har forlatt perrongen! Men vi kan og bør forlange  nødvendig kraft til Elkem / Alcoa til en pris som sikrer denne hjørnestensbedriften og hele lokalsamfunnets eksistens.

 

PS.

Understreker; da jeg skrev ned tankene mine 15.10.20 , hadde jeg ikke kjennskap til fellesuttalelse i VG fra representanter for Miljøverndirektoratet og NVE 24.10 ; «Støy fra vindkraft må begrenses». Naturvernforbundet fulgte opp i Aftenposten samme dag; «Miljøvern-myndigihetene må få mer makt i vindkraftsaker».