OMSVERMET: Trond Halstein Moe i en het scene fra operaen "La Traviata" i Mosjøen kulturhus. Foto: Atle Jørgensen

Operasuksess i Mosjøen Kulturhus

Skrevet av Atle Jørgensen
22.09.2018 22:00 - OPPDATERT 28.09.2018 10:53

Handlingen i operaen utspiller seg i og utenfor Paris i 1850-årene, og man kan jo tenke seg selv hvordan det ender til slutt. Moralkontekst på midten av 1800-tallet var selvfølgelig ikke noe bedre enn i dag, snarere tvert imot, så jeg vil tro at utfallet var forutbestemt både i bok og operautførelse, dette for i det hele tatt å gjøre stykket spiselig for allmenheten, handlingen og da spesielt stykkets hovedperson tatt i betraktning. Og, ikke minst, for å tilfredsstille moralens aller strengeste voktere: Myndigheter og Presteskapet, slik at de fortsatt kunne stå med pekefingeren i været og si, «hva var det vi sa»?

Prestasjon som Trond Halstein Moe, regissør, scenograf, oversetter, solist og «ellers altmuligmann» bebudet om oppsettingen av La Traviata står til terningkast 6. Sammen med solistene Minda Marie Fiskum, Ola Marius Ryan og Tonje Hjertås briljerte ensemblet, inkludert Helgeland Sinfonietta og Halsøy Songkor stort i Giuseppe Verdis operatragedie basert på Alexandre Dumas d.y.´s roman «Kameliadamen», historien om den luksusprostituerte Violetta Valery og hennes kjærlighet til den unge Alfredo Germont, en kjærlighet som Alfredos far, Giorgio Germont, gjør alt han kan for å ødelegge.

Menn har i alle tider latt seg fascinere av «gledespiker», av en eller annen grunn. I USA er for eksempel strippere ettertraktede «ekteskapsobjekter», så kan man spørre seg selv hvorfor? En psykolog vil nok ha en logisk og plausibel forklaring, jeg bare slenger ut en teori her: Er det fordi vi menn er selvsikre og vil ha det uoppnåelige, for å kontrollere og forme dette uoppnåelige i vårt eget bilde? Vi menn ønsker å leke Gud? Jeg bare spør, dere får svare.

La Traviata starter med noe som for meg synes å være en ganske så utagerende fest i Violetta Valerys luksuriøse salonger. Det er i «de finere kretser» det skjer, og Champagnen flyter fritt og den flyter i store mengder. Det er et lystig selskap den vakre og sjarmerende vertinnen har samlet, og den unge Alfredo Germont er med i kretsen for første gang. På avstand har Alfredo lenge beundret Violetta, og han hyller uhemmet hennes skjønnhet for alle tilstedeværende.
Violetta blir alene etter at hun oppfordrer gjestene til å gå inn i de tilstøtende salonger for å danse. Alfredo kommer inn til henne, og helt betatt sier han at han elsker henne. Violetta advarer ham mot å forelske seg, men han har tydeligvis også gjort sterkt inntrykk på henne. Violetta gir Alfredo en kameliablomst, og hun lar ham forstå at når den er visnet kan han komme tilbake til henne.

I neste akt har vi forflyttet oss til Violettas landsted utenfor Paris, hvor hun og Alfredo i tre måneder har dyrket kjærligheten. Alfredo får underhånden vite av Annina, Violettas trofaste tjenestepike, at hans kjære har brukt opp nesten hele sin formue på dyr husholdning, selskapeligheter og fest. Da han får høre dette drar han straks til Paris for å skaffe penger.

Violetta får et brev fra sin venninne Flora Bervoix som inviterer til fest, men fornøyelseslivet i Paris har ikke noen tiltrekningskraft på henne lenger. Mens Alfredo er i Paris dukker hans far, Giorgio Germont, opp på landstedet. Han forlanger at Violetta gir avkall på Alfredo. Alfredos søster skal nemlig gifte seg, og brorens forbindelse med Violetta, som grunnet sin bakgrunn som luksusprostituert ikke har det beste ryktet, truer nå med å ødelegge bryllupsplanene. For den unge pikens skyld må Violetta la Alfredo gå. Det er med tungt hjerte Violetta lover å holde seg borte fra sin kjæreste.

Violetta begynner å skrive avskjedsbrevet til Alfredo, men, før hun har skrevet ferdig kommer Alfredo tilbake fra Paris. Violetta fortier Giorgio Germonts besøk, og forlater hun landstedet i hemmelighet. Alfredo finner brevet der Violetta forteller at hun har bestemt seg for å vende tilbake til Paris. Faren, som nå er kommet tilbake, forsøker å trøste sønnen, men Alfredo er utrøstelig. Tilfeldigvis finner Alfredo Floras brev med innbydelsen til festen, og han skynder seg etter Violetta til Paris for å be om en forklaring.

Hos Flora Bervoix er det stor fest, og vennene hennes vet allerede at Violetta har forlatt Alfredo, og at hun nå holder sammen med Baron Douphol. Alfredo ankommer selskapet, og like etter gjør Violetta, geleidet av baronen, sin entré. De to rivalene møtes ved spillebordet, og baronen taper store summer til Alfredo. I det man skal gå til bords blir Violetta alene med Alfredo og hun ber ham om å forlate selskapet for å unngå videre ubehageligheter. Han er parat til å gå på den betingelse av at hun er villig til å følge ham.

Hun sier at hun er bundet av et løfte til en mann hun ikke kan røpe navnet på. Alfredo tror hun mener baronen og spør om hun elsker denne mannen. Violetta ser ingen annen utvei enn å si ja. Denne innrømmelsen gjør Alfredo rasende. Han påkaller alle gjestenes oppmerksomhet og kaster så hånlig pengene han nettopp har vunnet foran Violettas føtter. Giorgio Germont, som har fulgt etter sønnen, overværer også dette pinlige opptrinnet og Violetta forsikrer at alt hun har gjort har vært av kjærlighet til Alfredo. Og, dramatikken stiger omvendt proporsjonalt med at stykket nærmer seg slutten: Baron Douphol utfordrer Alfredo til duell.

I siste akt, i leiligheten i Paris, er Violettas soverom nå omgjort til sykeværelse. Violetta pleies av den trofaste Annina. Legen, doktor Grenvil, kommer på visitt. Han prøver å oppmuntre den syke, men før han går hvisker han til Annina at det nå kun kan dreie seg om timer før det hele er over. Violetta ligger alene tilbake, og der, i sin ensomhet tar hun fram et brev hun for lenge siden fikk fra Alfredos far, Giorgio Germont. Der står det at baron Douphol ble lettere såret i duellen med Alfredo. Faren skriver videre at Alfredo deretter reiste utenlands. Det kommer også fram av brevet at Alfredo har fått vite om Violettas selvoppofrelse, og at han nå vil komme tilbake til henne. Brevet er allerede gammelt og hittil har Violetta ventet forgjeves.

Fra gaten høres munter sang. Det er midt i karnevalstiden, og den alltid trofaste Annina kommer med gode nyheter – Alfredo er her! Han kommer inn i sykeværelset, omfavner Violetta, men da hun vil reise seg svikter kreftene. Giorgio Germont, Annina, doktor Grenvil og Flora kommer til. Plutselig ser det ut til at smertene gir seg, Violetta får nye krefter –hun tror hun skal bli frisk igjen, men snart synker hun sammen, og legen kan kun konstatere at hun er død.

Som datidens moralkontekst ville krevd det. Med Violettas fortid, yrkesbakgrunn, var det umulig med en lykkelig slutt – det ville satt myndighetene i et dårlig lys, uten den kontroll de da styrte etter. Selv om Jesus i det Nye Testamente framsto som tilgivende, og omga seg med prostituerte og andre «syndere», var dette utenkelig for 1850-tallets moralske voktere. De som alltid kommer fram, vet hva som er best for oss alle og handler deretter: De redder oss fra oss selv.

I korte trekk. Opera er ikke noe som har vært dagligdags for undertegnede, snarere tvert imot, men dette var en sterk og fantastisk opplevelse. Jeg vil atter en gang berømme Trond Halstein Moe, de andre solistene – Minda Marie Fiskum, Ola Marius Ryan og Tonje Hjertås samt Helgeland Sinfonietta og Halsøy Songkor.

Det finnes er bare en fasit, en sluttkommentar til denne fantastiske forestillingen: «La Traviata – Da Capo»! Igjen – Terningkast 6.

Bildeserie
Debatt
Vefsn No oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.