Forfatter og journalist Hege Løvsad Toverud har selv bodd i Mosjøen og jobbet som profesjonell danser, og hun vet hva som skjer i kulissene når sceneteppet faller.

– En jeg kjenner kalte Liljas dans «en vitaminpille mot høstmørke, høye strømregninger og dyr mat». Mulig det er å love for mye – hun er tross alt over middels glad i spenning og en god kjærlighetshistorie. Men om leserne har opplevd at drømmer har falt i grus eller har måttet ta vanskelige valg – og samtidig ikke har mistet troen, da håper jeg de vil kjenne seg igjen i Liljas dans, forteller Hege.

Hege Løvsad Toveru er utdannet journalist og fjernsynsregissør, og har bakgrunn som profesjonell danser. I dag bor hun i Oslo, hvor hun har mann, to barn, katt og hest. Hege vant Cappelen Damms manuskonkurranse i 2011, og har utgitt romanseriene Liljas dans og Solens barn.

Stormannsgale drømmer

For en liten uke siden var første bok i romanserien Liljas dans i salg. Her møter vi unge og talentfulle Lillian, som drar fra Mosjøen for å bli ballettdanser i Oslo. Men livet ved teateret i hovedstaden blir ikke som hun hadde tenkt seg, og i kulissene lurer det snart mørke skygger.

– Lillian er en hardtarbeidende og talentfull ung kvinne som bestemmer seg for å satse på drømmen. Uten å røpe for mye av handlingen, kan jeg si at faren en sterkt imot det han kaller hennes «stormannsgale drømmer», mens moren ser hvordan datterens valg kan gagne henne selv. Men å være en nykommer på teateret som i tillegg får sjefens gunst, er noe Lillian må betale en høy pris for, sier Hege.

Et magisk pust i Mosjøen

Hege har hentet mye inspirasjon fra det virkelige liv, som da hun bodde sine første år i Mosjøen.

– Jeg bodde i Mosjøen i tenårene, og det var der jeg begynte å danse, på det nystartede ballettstudioet til Ada Einmo Jürgensen. Ada hadde ansatt en fantastisk ung lærer utdannet ved Royal Academy of Dancing, som flyttet fra England for å bli danselærer i Mosjøen. Hun het Jane Ogley og kan ikke ha og kan ikke ha vært mer enn tjue år. Hun satte opp fantastiske danseforstillinger med alle elevene fra ballettskolen på
kulturhuset. Jane var magisk, et pust fra den store verden, og hun lærte oss alt fra ballett til Can Can, orientalske danser og jazzballett, og ikke minst hvordan bruke highlighter i sminken. Det trikset bruker jeg faktisk den dag i dag!

Et ønske om å bli sett

Etter hvert utdannet Hege seg ved Ballettakademien i Gøteborg, og var ansatt ved Stora Teatern i samme by. Det var kanskje der ideen til Liljas dans kom?

– Som tidligere profesjonell danser, er jeg godt kjent med teater og sceneliv, og jeg elsker å gi fantasien fritt spillerom i kulissene. Mellom lyskastere og mørke kroker er det masse rom for både drama og spenning. Det er kanskje like mye rivalisering i danse- og teaterverdenen som man tror?

– Først og fremst er en forestilling et samarbeid, avhengig av alle fagfunksjoner både på og bak scenen. Men samtidig er det nerver inne i bildet,og mange kunstnerpersonligheter på ett sted. I Liljas dans har jeg utforsket spenningsfeltet mellom de som står midt i spotlighten og skinner, og de som havner i skyggen. Ønsket om å bli sett er jo universelt. Som Einar Skjæraasen sier: «Drøm på din stein at du sitt på et fang. Danse mi vise, gråte min sang».

Forfatter, regissør og journalist Hege har alltid likt å fortelle historier, og en god historie har vært viktig i familien hennes.

– Jeg har alltid lest mye, inspirert av moren min, som alltid holder på med en bok. Jeg utdannet meg etter dansekarriere til regissør, og jobbet i NRK i ti år og laget dokumentarfilm. Historier det også. Jeg begynte å skrive da jeg fikk lyst til å fortelle historier fra et teater. Jeg synes teateret er et spennende bakteppe for lys og mørke, lengsel og drømmer – alt det vi alle bærer i oss.

Når Hege ikke skriver bøker, jobber hun som journalist i Norge største kvinnemagasin, KK.

– Som journalist er jeg bortskjemt med muligheten til å lære meg litt om veldig mye. Og jobben gir mandat til å spørre om ting man ellers kanskje ikke ville folk om. Samtidig skal man forvalte folks historier samvittighetsfullt. Å skrive fiksjon en noe annet. Der kan figurene leve sitt eget liv, om det er aldri så samvittighetsløst. Nå er jo skrivingen kun en hobby for meg, men begge virkene gir en mulighet til å fortelle om noe man har på hjertet.