Foto: Pål Leknes Hanssen

– Jeg måtte gå på en skikkelig smell før jeg skjønte jeg skulle bli forfatter

Skrevet av Pål Leknes Hanssen
01.10.2018 12:00 - OPPDATERT 06.08.2020 12:21

Han ruver godt i landskapet - forfatteren Tor Martin Leines Nordaas. Men det var langt fra gitt at det var nettopp forfatter han skulle kalle seg i sitt førtiende leveår.

Leines Nordaas var ikke mer enn akkurat tenåring da han troppet opp i Vefsnradioens lokaler og ba om å få prøve seg der.

– Jeg var utrolig heldig som fikk sjansen i radioen. Mamma og pappa var litt skeptiske til at poden skulle jobbe til langt på natt i en alder da kompisene drev med helt andre ting. Men de roet seg raskt. For meg var det ei veldig artig tid og jeg møter mange den dag i dag som forbinder meg med lokalradioen. Det er artig.

Tor Martin legger ikke skjul på at han er en gammel sjel i en noe yngre kropp. Og nostalgien ligger hjertet nær.

– Kompisen min, Snorre, mener jeg allerede burde fått gratulasjon fra kongen, siden jeg jo egentlig er 100 år gammel. Men det lever jeg godt med. Jeg skjønner at det kan virke litt sært at en relativt ung mann har forbilder som Alf Prøysen og Erik Bye. Men for meg er det tekstene, blant annet i musikken, det viktigste.

MORENS SYKDOM

Også skrivestua i Egedes gate i Mosjøen bærer preg av at mannen er opptatt av å ta vare på historien.

– Skrivebordet tilhørte min bestefar og er godt slitt. Sofaen kommer også fra besteforeldrene. Jeg har et bilde av mamma ved skrivebordet fra da hun var lita. Det er slike ting jeg synes er stas.

Foto: Pål  Leknes Hanssen

Tor Martin kommer ofte inn på temaet mamma. Ei mamma som han har viet ei hel bok til, og som ble borte etter mange år med sykdom.

– Jeg var sju år da mamma ble syk. Det er klart at det har preget både meg, min bror og pappa i ettertid. Fra å være ei normalt fungerende og god mor, klarte hun plutselig ikke å gjøre mye sammen med oss. Hun kom seg aldri tilbake i arbeid heller. Flere ganger prøvde hun, men det gikk bare ikke. Det er klart det er sårt å tenke på, men jeg er ikke bitter. Hun hadde noen perioder hvor hun var innlagt på mentalinstitusjon, men hun fikk nok ikke hjelpen hun trengte. Legevitenskapen er heldigvis kommet lenger i dag, og hadde hun levd nå ville nok behandlingstilbudet vært et annet. Det er ikke slik at jeg bærer noe nag – jeg er overbevist om at de gjorde det de kunne for å hjelpe mamma. Det var bare ikke nok.

[annonse]
Etter sju år med tung sykdom omkom moren i en drukningsulykke og Tor Martin og broren Aleksander søkte til farmor på loftet.

– Farmor ble veldig viktig for oss. Vi spiste alle middagene der og hun fikk en enda større plass i livene våre. Det sier vel litt at hun har fått en rolle i samtlige fem bøker jeg har skrevet. 

MENTAL SMELL

Året er 2007 og Tor Martin jobber som journalist og nyhetsredaktør i Helgeland Arbeiderblad. Men alt er ikke som det skal være. Han sliter i hverdagen og en dag sier det stopp.

– Jeg gikk skikkelig i veggen. Det var bom stopp. Jeg trengte hjelp. Det er klart at jeg tenkte mye på det som skjedde med mamma. Kom jeg til å ende opp som henne? Mental sykdom kan være arvelig og jeg var egentlig livredd.

Men det var også den mentale smellen som vekket forfatteren Tor Martin Leines Nordaas til live. 

– Før 2007 hadde jeg ikke en eneste tanke om å bli forfatter. Det var ikke før den tredje boka at jeg syntes jeg i det hele tatt kunne bruke den tittelen om meg selv. Til å begynne med skrev jeg som terapi. Det var kun ment til eget bruk. Men jeg begynte så smått å leke med tanken om å skrive ei hel bok. Det er rart med det, tilfeldighetene rår ofte i livet.

Det kunne kanskje ha vært ei solskinnshistorie om det å skrive seg ut av krisen. Men angsten forlot aldri Tor Martin. 

– Med god hjelp og rett medisinering er jeg i dag i det jeg kaller i stabilt mentalt sideleie. Jeg må ha tabletten min om morgenen får å komme i vater. Hadde jeg vært plaget med ryggen hadde ingen hevet et øyenbryn. Men dette med medisin mot mentale plager er dessverre fortsatt tabubelagt. Jeg trenger det, og legen har en god plan. 

DILLA PÅ KONGEN

For tre år siden ble han og fruen Susanne foreldre til Sigve. Tor Martin beskriver guttens første leveår som et helvete

– Jeg var redd for absolutt alt. Den minste ting kunne vippe meg av pinnen. I dag går det mye bedre. Jeg ser jo at vi takler foreldrerollen bra. 

Bok nummer seks er underveis, men Tor Martin vil ikke røpe for mye av innholdet. Men han kan fortelle at han leser ganske mye om Kong Olav for tida.

- Men gammelkongen skal på ingen måta ha en hovedrolle. Jeg er ganske streng med meg selv og kravene til egen produksjon er faste og ufravikelige. Sånn må jeg ha det. Jeg har også fast avtale om å levere portrett til Helgelendingen. Det er jeg også nødt til å ha. Det er det som fungerer for meg.

– Hvilke ambisjoner har du som forfatter?

– Det er skummelt å skulle si at jeg venter på det store gjennombruddet. Det er sånne ting man ikke kan planlegge. Målet er at neste bok skal være bedre enn den forrige. Gjennomsnittlig salg for norske forfattere er rundt 250 eksemplarer. Når jeg selger 1.200 er jo det bra, men jeg er ikke fornøyd med tallene. Men jeg er jo ute og selger på forskjellige tilstelninger. Har du forresten lyst til å se noe artig? Jeg er ganske stolt av autografsamlingen min. 

Og midt mellom navnetrekkene til Odd Jarle Hansen og Eldar Vågan dukker det opp et personlig brev fra selveste Erik Bye. 

– Jeg skrev til han og ba om autografen. Svaret var på to sider med navnetrekket til slutt. Ikke verst!