Det planlagte vindkraftverket på Øyfjellet vil ha avgjørende betydning for utviklingen av Alcoa og framtiden for kommende generasjoner, skriver Witalsson og Rosvold i sitt innlegg. Vel og merke; da må vindkraftverket se dagens lys innen 2021. De påstår at da vil «vindparken produsere 35 – 40 prosent av strømmen aluminiumsverket trenger». Med andre ord, et være eller ikke være for Alcoa i Mosjøen, at dette vindkraftverket blir bygget. Men strømmen kommer nok ikke derfra denne gangen heller, selv om herrene Witalsson og Rosvold til stadighet hevder dette.

I den siste versjonen av anleggskonsesjonen er det beskrevet nøyaktig hvor strømnettet fra dette vindkraftverket vil ta veien, og det er ikke til Alcoa. Det vil bli med jordkabel til Kleivan via Middagsklumpen og Heifjellet. Derfra som luftspenn til Marka trafostasjon. Fra Marka trafostasjon går strømmen videre til det store nettet Norpool. Statnett har i brev av 14.12.2018 bekreftet tildelt kapasitet for 400 MW. Altså ikke en eneste watt til Alcoa. Alcoa må nok som tidligere kjøpe strømmen sin fra Norpoolen, men altså, 35 - 40 prosent av den til noe lavere pris, siden dette kvantumet blir levert fra Øyfjellet via Nordpool med Alcoa som kunde. Det er altså kun snakk om en avtale med billigere strøm i 15 år, - som er den tiden subsidiene vil vare. Og hvem betaler dette? Våre skattepenger og alle strømkundene i Norge.

De` Herrer skriver også at: «På Helgeland er industrialiseringen sterkt knyttet til kraftintensiv industri i Mosjøen, som igjen er gjort mulig av tilgang til lokal kraft.» Dette er helt rett, men det bør presiseres at dette dreier seg om vannkraft fra all utbygginga ved Røssvatnet, både til Mosjøen og Mo. Og av denne vannkrafta er det i dag et overskudd på ca. 6,7 TWh, noe som er nok til å tredoble produksjonen til Alcoa uten videre. Tilhengerne vil altså bygge Øyfjellet vindkraftverk for å få 35 - 40 prosent av strømforbruket til en lavere pris. Det er mer en nok strøm i distriktet, og en forhandlingsrunde kunne gjort susen. Dette vil jo også være det beste klimatiltaket – strømmen er der allerede, bare å forsyne seg. Det er i tillegg garantert utslippsfri vannkraft.

Et vindkraftverk er ikke utslippsfritt. Det omfattende anleggsarbeidet med veibygging, planering og støpning av fundamenter, frakt av sement og armeringsjern, en voldsom trafikk måned etter måned. Fra havnivå til opp mot tusen meters høyde. Så kommer turbinene, de er produsert av stål som bruker kulli produksjonen, er fulle av kobber og andre metaller som krever omfattende gruvedrift. Hver av dem har tre vinger av kompositt på til sammen 18 tonn.

Kompositt er ikke resirkulerbart og bety et stort miljøproblem i framtia.

Det er snakk om hundrevis av transporter som skal frakte tusenvis av tonn til fjells.

Når alt dette er over, og vindturbinene står der og sveiver, - ja DA er det for så vidt utslippsfritt. Men de trenger hele sin levetid på 25 – 30 år, for å ta igjen det gigantutslippet som er generert i denne byggeprosessen.

Det spørs om de klarer det.

Dette skjer for å spare noen millioner for Alcoa, uten tanke på konsekvensene for hverken mennesker eller natur, for de blir dramatiske. Det innebærer for eksempel å rasere 55 kvadratkilometer inngrepsfri natur. Det vil tvinge Jillen Njaarke reinbeitedistrikt i kne, med konsekvenser for arbeidsplasser og familier som har drevet denne virksomheten som sitt levebrød i hundrevis av år. Det vil hindre næringsutvikling i reiselivs-bransjen, og frata folks glede over å ferdes i fjellet med eller uten børse og fiskestang. Det benyttes ethvert krumspring for å presse igjennom bygging av dette vindkraftverket som produserer en skvett strøm ingen har bruk for i dette distriktet hvor det er overflod av denne varen. Hvorfor?

Som en av Vefsns politikere sa: - Det dreier seg om flere milliarder som skal investeres i kommunen, og det vil føre med seg ny vekst og ny giv. I Vefsn kommune går noen rundt og tror at «når det regner på presten så drypper det vel på klokkeren også…» Joda, - lysløype og varmebu og en neve glassperler til de innfødte er nok med i Eolus sitt regnestykke. For en som har drevet med dette noen år, er dette klart: Før de grønne sertifikatene kom på plass, og før energiloven ble endret i 1990, var det Statkraft som sto for utbyggingen av kraft i Norge. Statkraft gikk det an å snakke med, de var politisk styrt, og tok hensyn til befolkningen, natur og miljø.

Nå står vi overfor en helt ny liga: Internasjonale investorer. Som kommunepolitikerne i Vefsn helst vil stifte bekjentskap med flere av. Dette er krefter som ikke skyr noe for å oppnå sine mål: Nemlig størst mulig avkastning for sine investeringer. Konflikter løses ved hjelp av et kobbel skarpladde advokater, som valser ned enhver motstand og opposisjon. Det hele pakkes inn i fagre ord og antydning til vakre løfter. Den som tror at finanskapitalen gir ved dørene har nok julenissen som sitt forbilde.

Når har Vefsn kommune også gitt fra seg råderetten over planområdet på 55 kvadratkilometer til Staten, som straks kommer til å gi den videre til Eolus, som selger til Aquila Capital i Tyskland. Uten hjemfallsrett – til evig tid.

Alt dette under dekke av at Alcoa trenger den lille kraftskvetten fra Øyfjellet for utvikling. I et område som bokstavelig talt vasser i utslippsfri elektrisk kraft!

Sannheten er nok at dette for noen handler om penger, - store penger, - både nok og mer enn nok penger. Så store at alle hensyn kastes over bord. Det har ført til en voldsom polarisering i Mosjøen, for- eller imot bygging av Øyfjellet Vindkraftverk. Men som all erfaring viser; den første taperen i en strid er alltid, - sannheten.