"Julenissen hadde studert noen rødnisser opp gjennom årene, men enda ikke sett noen som hadde blitt født med sugerør i ansiktet"

Skrevet av Jan Robert Antonsen
24.12.2020 17:00

KRONIKK: – Da nissen ble fraktet til det nærmeste lasarettet tenkte aldri han på hvilken dialekt nisseambulansefolkene brukte, bare hvor glad han var for at det fantes et lasarett så nært, skriver Jan Robert Antonsen i den gamle julenissens tilbakeblikk på 2020.

Den gamle julenissen 2020

Den gamle julenissen hadde denne gangen enda mer å tenke på enn vanlig mens han satt i gyngestolen og beveget seg sakte fram og tilbake. Denne jula ville ikke bli helt som de andre.

Det var trist å måtte holde avstand til barna som var en så viktig del av jobben hans. Smitteverntiltakene som nissen måtte sette i verk overfor alvene og andre arbeidere ved nisseverkstedet medførte lavere produksjon av julegaver. Likeledes medførte karantenebestemmelsen som gjaldt når han fløy med julenissesleden over røde land at han måtte starte ekstra tidlig med utleveringen av gaver. Dersom det ble på samme måte neste år måtte nissen sette i gang med utdelingen like over påske for å bli ferdig til jul.

 
På denne tiden i fjor hadde han ikke hørt om k-viruset: Det gikk en stund før nissen forstod hvor alvorlig en sak det var. Det var ikke da geriljaer i Sør-Amerika la ned våpnene eller at det for en tid var stopp i krigen i Jemen, men det var først da det ble minimalt med skriverier kystnissene, blånissene og rødnissene imellom om lasaretter og landingsplasser for luftballonger, nisse-sleder og andre flyvende objekter at nissen virkelig forstod hvor alvorlig en sak dette med viruset var. Denne tausheten varte bare noen uker, men ble likevel diskutert på de store nyhetskanalene i verden. Mangel på leserbrev og innlegg ble diskutert foran leirbålene blant nomadene i Mongolia, de innfødte i Amazonas og i Kalahari-ørkenen og blant flyktninger på de greske øyene. Ved siden av diskusjonene om de mektige menn som lederne i USA, Kina og Russland og de respektive lands ledere og klimaendringene i verden var de alle steder opptatt av mangelen på nye skriverier om lasarettene og landingsplassene mot nord. 

Det var sjokkerende for mange i hele verden, men etter tre uker ble ting etter hvert mer normalt også her. Det hadde i perioder tidligere vært såpass mye omtale og skriverier at nissen hadde funnet seg en ny måte å takle det på. 

I fjor hadde nissen fylt Nesnalobbene med småstein for å avlede tankene, men nå måtte han nesten helt til Sahara for å finne nok stein og sand så det hadde han sluttet med. Hans metode nå var for hver gang det ble skrevet om dette gikk han etter å ha lest et innlegg ut og kløyvde en vedskie. 

Dette hadde resultert i at han og medhjelperne hans alvene hadde over 70 favner med ved til de kommende vintrene. Dette bare i løpet av en måneds tid. 

Nissen hadde i løpet av vinteren under transport fått et slag i hodet av en av meiene til nisse-sleden. Takket være spreke nissemedhjelpere og alver fikk han god hjelp med en gang. Da han ble fraktet til det nærmeste lasarettet tenkte aldri han på hvilken dialekt nisseambulansefolkene brukte, bare hvor glad han var for at det fantes et lasarett så nært. Han hadde, gjennom flere erfaringer lært å sette pris på alle ansatte på lasarettene både de som pleide og de som opererte de innlagte på lasarettene. 

Dessverre så det litt mørkt ut for at samarbeidet mellom lasarettene skulle bli bra. 

Kystnissene og blånissene var skeptiske til de som ledet hele lasarettet og bodde blant rødnissene. På den annen side var rødnissene svært skeptiske til de som var med i styret for lasarettene og bodde blant kystnisser/blånisser og hadde kjempet for et felles stort lasarett på aksen mellom blånissene og kystnissene og ikke noe lasarett blant rødnissene. Det så vanskelig ut. De som skulle bygge broer mellom disse standpunktene og nissene måtte være ingeniører i verdensklassen. Kunne for eksempel jazznissene være med å bygge bro? Julenissen var såpass engstelig av all diskusjonen at han aldri brukte tunnelen mellom rød- og blånissene. Han var redd for å få tunnelsyn. 

[annonse]
En sak var likevel bestemt; at det skulle være to lasaretter - et blant rødnissene og et lasarett på aksen mellom kystnissene og blånissene. Både blånissene og fjordrødhudene tenkte at de kunne være aktuelle steder for å ha det ene lasarettet som nå var plassert hos kystnissene. Men så var det som alltid et spørsmål om hvor mye av kongens gull som ville bli brukt på dette lasarettet?

Det så ut til at saken var i boks da det ble bestemt at det skulle være to lasaretter. Selv om kystnissene og rødnissene samlet seg rundt leirbålene i byene sine med korrekt korona-avstand, litt over en alen, ble det svært varmt både i topplokket og temperaturen ellers på kroppen blant nissene. Det var betenkelig at dette lasarettet som egentlig var det samme, men plassert på to geografiske steder hadde problemer med samarbeidet de ansatte i mellom. Men et lyspunkt var det at ansatte ved begge lasarettene kunne samarbeide ved andre lasaretter både litt lenger nord og helt mot nord.

Uenigheten var kanskje enda dypere mellom ledelsen som befant seg hos rødnissene og de ansatte hos kystnissene. Denne uenigheten mellom de to stedene som skulle utgjøre ett lasarett hadde ført til at noen operasjoner til slutt ble overført av styret og administrasjonen i Helse lenger mot Nord til et sted som navnet tilsa var enda lenger mot nord enn hos rødnissene og kystnissene. 

Det så ut som konseptfasen som det var mye snakk om, var en periode det var om å gjøre å gå mest mulig fra konseptene. Det gjaldt også den aller øverste ledelsen i lasarettet. 

En av bladskribentene for kystnissene hadde mange gode tips om hvilke yrker som passet best for lederne av lasarettet som for tiden var bosatt i rødnisseland. Det gjaldt både administrative og faglige ledere. Dette med å finne ut hva folk passet å jobbe med var en egenskap som kunne være bra i en framtidig jobb som f. eks arbeidsformidler ved et NAV-kontor. 

Landingsplassen for luftfartøyer og flyvende reinsdyr var nå overtatt av den organisasjonen som driftet andre landingsplasser nemlig AV i Nord. Rødnissene håpet det skulle gå hurtigere med byggingen, men det så ikke ut til å skje. Det var først da statsministeren sa ifra på en måte som noen blånisser oppfattet som at hun ikke helt var seg selv, at rødnissene så et lys i enden av tunnelen.

Nissen lurte på om blånissene mente statsministeren var indisponert eller syk siden hun støttet et forslag fra rødnissene såpass sterkt. Skribenten for kystnissene skrev også om dette og trakk her paralleller til vikingkongen Olav Kyrre som sa hvor hovedstaden skulle ligge.

Rødnissene som hadde planer som naboene ikke bestandig likte, syntes det var voldsomt å sammenligne avgjørelsen for landingsplassen for luftskip, reinsdyr og andre flygende objekter med plassering av hovedstaden i kongeriket mot nord. Rødnissene ble forresten ofte beskyldt for å ha sugerør rett i den kongelige statskassen. Julenissen hadde studert noen rødnisser opp gjennom årene, men enda ikke sett noen som hadde blitt født med sugerør i ansiktet eller andre steder. Det var mulig at de engang hadde hatt et lite sugerør, men disse hadde rustet eller forvitret etter 30-40 år. Heller ikke hadde han sett at de var født med lengre armer enn andre. De var beskyldt for særlig fra sør for tunnelen at de var flinke til å karre til seg selv. Men igjen kunne det hende at rødfargen i drakten gjorde ham litt blind for feil ved rødnissene i forhold til de andre nissene? Han hadde ellers ikke sett at f. eks de vanlige blånissene var født med et spesielt gen for misunnelse. 

 
Det var ikke slik at det ikke fantes skribenter blant rødnissene. Disse kunne også uttale seg med sterke ord og klare meninger. Virkelighetsoppfattelsen virket helt forskjellig. Det var så mange som skrev så mye rart at det til slutt ble slutt på tillatelsen til å kommentere om lasarettet både blant kystnissene, blånissene og rødnissene.  Men det var fortsatt lov å skrive innlegg.  

Blånissene og kystnissene var flinke til å skrive brev for å fortelle lederne i landet at de ikke var enige med rødnissene og mente de fikk tildelt for mye. Men det hjalp ikke alltid, men var til god hjelp både til å øke datatrafikken og også gi større vekst til postvesenet og de ansatte postnissene som var offer for nedskjæringer. Men nå hadde også rødnissene i større grad begynt å bruke brev og telefon for blant annet å kontakte den Høie ministeren som de lenger ikke hadde særlig høye tanker om. 

Nordpolen der nissen fortsatt hadde sitt hjemmekontor i perioder, hadde ikke blitt mye tryggere siden både USA, Russland og Kina interesserte seg for nordområdene. En ting som forundret ham var at de som til enhver tid hadde makten i kongeriket mot Nord, kunne bestemme hvor iskanten i nordområdene skulle gå. Han trodde iskanten var et fast begrep, men den var bokstavelig talt svært flytende. Han var også bekymret for vindturbinene på land når han var ute og kjørte med nisse-sleden og det var mørketid. 

Men nå gikk nissen ut på trappen om kvelden som han brukte, mens han så mot stjernene på nattehimmelen. De var klare, mens månen var lett skjult av en sky. Han sendte en tanke mens han så mot månen til mentoren sin som hadde oppmuntret ham til å sette tankene sine ned på papir. Nissen visste ikke om dette hadde gitt glede til noen, men han håpet og trodde ikke det var til skade for noen nisser eller mennesker. 

Han hadde også dette året lyst til å be en stille bønn om at forholdene mellom blånissen, kystnissene og rødnissene skulle bli bedre. Samt tenne lys for samarbeidet disse imellom. Men samtidig hadde han lyst til å stå på en stein på et fjell over en tunnel og rope høyt at nå måtte de få til et bedre samarbeid ellers så kunne de miste den unge generasjonen av nisser alle tre stedene. 

Men i kveld ville han starte med å tenne 4 lys. Et for hver av kystnissene, blånissene og rødnissene + et lys for verden som hadde vært gjennom svært tøffe tider det siste året. Et lys for et ønske og håp for at 2021 skulle bli annerledes. Så kastet han enda et blikk mot månen og stjernene før han snudde på trappa og sparket snøen av Nesnalobbene og gikk inn for å tenne lysene.