Vi som skriver har ulik alder, men husker dagen godt. Bjørnar var leder for Nordland Ap som blant annet hjalp til å hente ungdommer hjem, Anette var en av ungdommene som måtte hentes. Vi begge vil benytte 10-årsmarkeringen til å sørge, til å minnes og til å fornye kraften i kampen mot de holdningene som ledet til 22. juli 2011.
Dersom vi skal lære av 22. juli, må vi snakke sant om hva som skjedde. Det var ikke en naturkatastrofe som rammet tilfeldig. Det var et målrettet politisk angrep mot AUF og Arbeiderpartiet, basert på konspirasjonsteorier og hat som fikk vokse frem og som fortsatt finnes. Men når det snakkes om «hendelsen» eller «katastrofen», så tilsløres og nedtones det faktum at det var brutale og målrettede drap på barn, ungdom og voksne – for de verdiene de hadde og politikken de trodde på. Den tidligere AUF-lederen, Ina Libak skrev det så godt da hun beskrev risikoen ved å la hatet gro, fordi vi ikke orker å snakke om det eller gjør nok for å bekjempe det: «For meg er det helt umulig å tenke at 22. juli aldri kan skje igjen. For det har skjedd igjen. Det skjedde i Orlando i 2016, det skjedde på New Zealand i 2019 og kun tilfeldigheter og et uvanlig heltemot hindret massedrap av muslimer i Al Noor-moskeen i Bærum i fjor. Og hvorfor skulle det aldri skje igjen? Vi vet at det samme hatet fremdeles finnes, selv om det er ubehagelig å snakke om». I løpet av de siste årene, har både Pegida, Sian og Den nordiske motstandsbevegelsen marsjert i gatene våre. Minnesmerket til Benjamin Hermansen, som var offeret i et rasistisk motivert knivdrap i 2001, har denne uka blitt vandalisert med ordene «Breivik fikk rett». Alt dette viser at kampen mot rasisme, ekstremisme og vold er ikke vunnet. Tvert imot kan det virke som om høyreekstremisme er blitt normalisert. I stedet for å møtes med avvisning og en kompakt mur av fordømmelse, har debattene etter 22. juli alt for ofte handlet om ekstremistenes ytringsfrihet, mens overlevende trues og hetses når de uttaler seg. Det er lite som begrenser ytringsfriheten så mye som å bli truet på livet eller bli siktet på med våpen, på grunn av dine meninger.Vi må forsterke kampen mot hat og ekstremisme. Hat avler mer hat. Hat avler vold. Vi må ta kampen. Hver dag.Kampen mot ekstremisme, hat og radikalisering må kjempes hver eneste dag, og markeringen bør benyttes til å forsterke virkemidlene som skal til for å redusere risikoen for at noe liknende kan skje igjen. Derfor har Ap og AUF lansert vår 10-punkts plan mot rasisme og ekstremisme. Vi håper alle politiske partier blir med i en idédugnad og at berøringsangsten for 22. juli erstattes med engasjement og iver etter å bety en forskjell. For oppgjøret med tankegodset som ledet til terror kan ikke «tas en gang for alle». Det må vi ta hver dag. Alle sammen. Alltid. 22. juli vil alltid være en spesiell dag. En dag for å minnes. En dag for å sørge og savne. Men også en dag for å slå fast at vi skal fortsette å kjempe for den verden og de verdiene de vi mistet trodde på og ble angrepet for. Vi vil gjøre alt vi kan for å lykkes bedre det neste tiåret i å bekjempe tankegodset bak 22. juli, enn vi har gjort i det første. Da kan vi med stolthet si: For dere. Ikke et minutts stillhet, men et helt liv i kamp! Bjørnar Skjæran, Nestleder i Ap, 1. kandidat i Nordland for Ap og Anette Davidsen, Utøya-overlevende, 6. kandidat i Nordland for Ap
