Bruksanvisning

«Å bli født er som å få en hel verden i gave». Det sier iallfall Jostein Gaarder. 

I det ligger et stort press. For hva skal en gjøre med denne gaven? Denne uerstattelige, store gaven. Vi velger bare ett liv. Vi har en sjanse til å utnytte denne gaven fullt ut. Og hvis du prøver å fortelle meg at det ikke er mye press, at det ikke er skummelt, da har du ikke forstått hvor uvurderlig denne gaven er. 

Tiden uten bekymringer stopper for alle på et tidspunkt. Hos noen skjer skiftet på barneskolen, for andre litt senere i løpet. Få av oss starter å bekymre oss som små barn i barnehagen. Men etter videregående er så å si alle hoppet over i et spor der grublingen og uroen er en stor del av hverdagen. Valgene vi tar, påvirker resten av veien foran oss. Kanskje er det ikke så rart at identitetskrisen til de fleste skjer i akkurat denne tiden.

Hvem er jeg? Hva vil jeg bli?

Eller den som er skreddersydd til meg og resten av de irriterende tenåringsjentene med meninger om verden: Hvordan kan jeg dedikere meg selv og min tid på denne jorden til noe som er mer enn bare lille meg? 

For det er det vi alle vil, ikke sant? Vi vil være ekstraordinære, spesielle, en ressurs. En del av denne store syklusen som er samfunn og utvikling. 

Nei, ingen?

Jeg vil iallfall det. Selv mener jeg at jeg har det som trengs for å bli en del av den verdenen. Samordna opptak og jeg er litt uenige akkurat der. 

Heldigvis har jeg en kvalitet som jeg ser på som positiv, men som mamma og, vil jeg tro, psykologer, ser på som negativt. Jeg er nemlig glad i å vise andre mennesker at de tok feil. - Ikke nødvendigvis fordi de kommer til å tenke så mye på det. 

Soul searchingen min forteller meg at det er fordi jeg vil være denne gaven verdig.

Her ville sikkert Freud sagt at dette har med min usikkerhet å gjøre.

Her ville Freud helt sikkert også ha helt rett. 

Likevel er det enklere å bare si at det er fordi jeg er forbanna. Kanskje litt for full av avsky og nag mot de som har såret meg. 

Og her har kanskje både jeg og Freud rett, og kanskje mamma også for så vidt. Sinne er helt sikkert en dårlig kvalitet. Uansett har det allerede hatt en stor innvirkning på valgene jeg har tatt så langt. Så da er det bare å bestemme om det skal fortsette å gjøre det. 

Ett til valg. Herlig.

Det er vi selv som sitter med kortene. Hvordan du spiller dem ut er opp til deg. Skal en velge å spille sikkert og trygt, håpe at kortene er bra nok til å vinne, eller skal en satse alt, kaste seg selv på dypt vann i et spill en egentlig ikke kan så godt? 

Plutselig taper du lørdagsgodtet i en runde godteripoker, og den er ganske kjip. 

Det er ingen fasit på hva som vil gi best resultat. Det er jo opp til tilfeldighetene. 

Når vi fikk denne gaven, så kunne de ha lagt med en bruksanvisning, eller i det minste en anmeldelse av produktet.

Rated one out of five stars, av forbruker.