– Mens vi sitter her, så og si innelåst i våre egne stuer kommer jeg til å tenke på en merkelig novelle jeg skrev for mange, mange år siden. Det er noe som er så absurd foruroligende, men samtidig beroligende gjenkjennelig, skriver Anita H. Ravn.

"Hele den vestlige halvkule trenger nødhjelp. Vi har det så bra, men vi vet det ikke og hvordan skal vi forstå det før det fine, trygge er borte"

Skrevet av Anita H. Ravn
30.03.2020 19:30

NØDHJELP

Jeg sitter her og ser ut av vinduet. Jeg triller ganske ofte stolen min bort til vinduet og jeg ser på duene; de utstøtte, de mest foraktede av alle fuglearter. 

Jeg bor høyt over bakken og her hekker de altså og jeg betrakter dem og jeg betrakter gaten og jeg har det godt og jeg ser på strømmen der nede. Strømmer av biler, av mennesker. 

Som ormer slynger de seg, i en evig strøm.

Jeg tenker at jeg fryser dette bildet. Filmen blir et stillbilde. Alt og alle stanser, stivner, der nede. 
Man kan tenke seg at de har gjort samme tabben som Lots kone. Hun som – mot Herrens befaling - snudde seg og så seg tilbake da hun og Lot flyktet hals over hode da byene Sodoma og Gomorra gikk opp i flammer bak dem. 

Hun ble en saltstøtte.

Og nå står de her, menneskene, innelåste i sin egen form. 

Men jeg ombestemmer meg. Gir dem lov til å bevege kroppen, bare at beina sitter fast. Føttene er som limt til bakken og bilhjulene lider samme skjebne og jeg sitter her oppe og ser på og jeg zoomer inn en kvinne. Hun snakker i mobilen, men det ser ut som om samtalen avsluttes. Og nå roper hun inn i telefonen. Ber kanskje om hjelp, sier at det skjer noe helt vanvittig, at verden har stoppet. Norge går ikke lenger, gata har limt seg fast til føttene mine, skriker hun og ser seg omkring, rådvill. 

Hun hadde tenkt seg på kafe og hun kommer ikke av flekken og hun ser på mannen foran og mannen tett ved siden av seg og hun ser tvillingparet som blir stående der på andre siden av gaten og hva skal de ta seg til der de står? Ikke vet jeg, men vi holder bildet, jeg og duene og vi stirrer på dem og på alle de andre ansiktene som var på vei mellom byens to kjøpesentre. Noen av ansiktene fordreid av frykt, andre vantro, andre ler som for å dekke over, for å spøke bort hele situasjonen de er i og humoren i det at alle er i samme båt, så og si. 

Flere har begynt å rope til hverandre der nede, bøyer seg mot hverandre og en av dem forsøker å bøye sin egen fastlimte kropp å dra damen med mobilen løs fra flekken hun sitter fast i, men det er umulig. For de er frosset fast og jeg er glad for at jeg gikk bort fra ideen om saltstøtter. 

[annonse]
Det ville ikke vært noe morsomt å se på for oss som har et hav av tid her oppe i leiligheten og jeg og duene humrer for oss selv. Vi kurrer, vi har orkesterplass, mens jeg ser på dem som stikker hodene hjelpeløst, rasende, gråtende ut av bilvinduene og de kikker rådville på mobilene, på armbåndsurene, disse desperate menneskene og jeg tenker på nødhjelp, på at vi er i nød, på at Norge trenger nødhjelp. 

Vi er en trengende nasjon, sitter jeg her og tenker og enda verre er det nok med japanerne. Jeg tenker på at sivilisasjonen slik vi kjenner den er i nød, på at vi trenger hjelp og det er ingen å ringe.

Jeg husker et tv-program jeg så på for noen år siden om noen mennesker, jeg tror de var sju, som i flere måneder mens vinteren var på sitt kaldeste, overlevde naturens totale ugjestmildhet. 

Det hendte under andre verdenskrig og denne familien, disse sju levde i en hule, en bitte liten hule på en bitte liten øy helt nord i Norge. Og det var krig og de hadde ikke mye mat, de hadde slaktet buskapen og frosset mat ned under jorden før de rømte, før de gikk i skjul på denne øya, slik at de hadde noe å spise disse månedene. 

De kunne jo på forhånd ikke vite hvor lenge dette ville vare, men den varte og rakk, krigen, og de korset seg i takknemlighet for at de hadde hatt vett til å legge opp et matlager, og at det ville holde ei tid hvis de bare jaktet nok og jaktet de nok ville de kunne legge noe til side, fryse det ferske kjøttet sammen med det øvrige. 

Det var altså en mor og en far og fem barn, snart voksne men likevel barn som overvintret i hulen mens denne krigen raste på sitt verste og en dag, en morgen når en av de yngste skulle stå opp først, så hun et skip sige inn fjorden. Denne forskremte jenta er det som forteller sin historie i dette tv-programmet. Selv om hun er gammel nå, så kan man se jenta inni der. Frykten. 

Det er en engasjerende reportasje, for tv-teamet tar med seg denne gamle kvinnen til det stedet alt hendte og vi ser henne klatre oppover ura i snøen. For sannsynligvis siste gang oppsøker hun dette stedet der de overlevde den gangen og hun peker opp mot hulen og forteller om denne morgenen da hun sto opp for å fyre i ovnen. Det var hennes tur til å lage en slags frokost til familien, da hun så skipet. Hun hadde, som de alltid gjør, gått ut av den lille boligen for å rekognosere før hun tente opp ild og hun rykket inn igjen, advarte de andre om faren som kom sigende og de la seg der inne i den kalde hulen.

De måtte ligge hele dagen. Tre av dem lå på hver sin hylle som en av brødrene hadde festet på fjellveggen på et eller annet vis hadde han fått det til og fire stykker lå på treplanker på golvet. Hele dagen måtte de ligge uten å kunne gjøre opp ild, uten å spise, uten å kunne reise seg, bare strekke litt på de frosne beina under det lave steintaket, mens de lå der og skalv hørte de soldatene saumfare strendene nedenfor. Og frykten var ubeskrivelig, forteller hun som nå er gammel og ser inn i kamera før hun fortsetter å vasse i snø, mens hun forsiktig kommer ned bakken og forlater stedet hun for noenogfemti år siden tilbragte sitt livs vinter kan man vel si, sitt liv mest minneverdige vinter.

Jeg spør meg selv hvordan det er mulig å innrette seg, mulig å overleve slik i flere måneder. 
Vil det være mulig for oss nordmenn flest i dag, de som synes uanmeldte besøk er forstyrrende, nordmennene som benker seg foran skjermen, tv-skjermen eller Pc-enes verden, med noe godt i skåla, uvisst hva, for de er så opptatt av det de ser at de knapt registrerer hva de spiser. Ville de klare det?
Nordmennene som nekter å stå opp til kalde gulv, som bygger handlegatene inn under tak slik at de skal slippe denne forstyrrende naturen. 

Jeg går så langt som til å si at jeg tror det ville gjort dem godt, det ville gjort oss godt å leve usselt, kaldt og spartansk en tid slik at vi forsto at det bare er en hinne mellom oss og naturen. En hinne så tynn at naturen selv kan ødelegge den når den vil, en tilstrekkelig sint storm, solstormer, jordskjelv, slike ting som påvirker oss så sjelden her i vår beskyttede del av verden, hvor vi beskytter oss enda mer fordi naturen tross alt er så kald her og vi vil jo ikke fryse. 

Vi ville nok hatt godt av det, vi ville blitt en erfaring rikere om vi hadde fått prøve noen slike måneder. Før vi vendte tilbake til dette behagelige, friksjonsløse. Det ville gitt oss noe å fortelle til bortskjemte barnebarn som likevel ikke ville trodd oss eller tatt seg tid til å høre på oss, for barna de blir som oss, de ser og lærer og de har rett og slett ikke tid. Men hvem skal sette i gang denne situasjonen? Hvem skal vi ringe, tenker jeg og de eldre er ikke bedre. 

Her om dagen fikk jeg høre en fortelling fra et sted hvor det bor gamle, mange av dem relativt friske gamle, ikke et sykehjem men trygdeboliger med tilgang til kantine som serverer frokost middag og kvelds innbakt i prisen de betaler for å bo og leve på et anstendig vis.

Hver dag serveres det mat, de gamle bare kommer sigende; i rullatorer, rullestoler, noen stødige på egne bein, og de setter seg og blir servert. De serveres de deiligste ting. Ikke overdådig, på ingen måte, men måltider hvis kvalitet og variasjon overgår gjennomsnittet av hva den norske mann og kvinne får på bordet til hverdags for vi har jo tross alt begrenset av tid og ofte heller ikke råd til slik kvalitet og variasjon som disse eldre menneskene tilbys hver eneste dag. 

Jeg tror ikke de aner hvor mye de har på fatene sine, disse eldre menneskene. De fleste av dem vant til langt trangere kår, men det har de nok glemt, tror venninnen min, som fortalte meg dette og jeg vet at det stemmer for hun arbeider der. 

De oppfører seg som om de ikke aner at det ikke er alle barn i dette landet som kan vise til slike måltider, til et slikt utvalg av melkesorter, juicetyper, knekkebrødvarianter og ulike typer brød og kjeks, gammelost og all mulig annen ost og egg i flere varianter. De får røkelaks på hverdager og nye typer kjøttpålegg ukentlig og hjemmebakt brød og skikkelige grønnsaker, skrellet og kokt på huset, hjemmekokt gomme, omsorgsfullt tilberedt på dette kjøkkenet, hjemmebakte kaker til ettermiddagskaffen, faktisk til hver eneste ettermiddagskaffe, nesten aldri kjøpte kaker. Det må være når bakerne er syke og de får dessert hver dag og det er ikke slik det er i det tusen hjem.

Det ligger omsorg bak måltidene, slike mengder med tid som ligger bak all denne maten og de gamle klager. På dette stedet klager de over utvalget, over at maten er for kald, for kokt, for varm, for hard, for rar, for moderne og endog er tallerkenene så varme når middagsmaten serveres at smøret smelter på fatet og det skal smøret ikke, sier den gamle damen. Egentlig en trivelig gammel dame som bare kjeder seg, det gjør de alle, vante som de er til å ha noe å gjøre bruker de tiden til disse måltidene, til å klage over dem.

For noe må man jo ta seg til.

Disse oppegående menneskene smører ikke maten sin selv og jeg lurer på hvem det er som har bestemt akkurat det, at de skal serveres. At de absolutt ikke skal være til nytte, ikke engang for seg selv, at de ikke skal kunne dekke på eller ta av bordet. 

De har betalt for det, kan du si men hva er det de har betalt for? Denne usigelige mengden av tid og uvirksomhet?

Men her om dagen, det jeg skulle fram til; i denne kantinen som ligger i samme bygning som de små rommene disse menneskene bor i, en ettermiddag gikk strømmen. Her var gåstoler og rullestoler og strømmen gikk midt i kveldsmaten og det ble raskt kaldt. De gamle spiste sin mat og kjøkkenpersonalet lette frem pledd og jakker. Personalet tente stearinlys, fyrte opp i peisen som ikke hadde vært brukt på lenge, og det ble tatt frem sjokolade og kaker. 

[annonse]
Peisen knitret og det var ingen vifter som gikk, ingen vaskemaskiner som gikk, ingen fotformsko som gikk, for de som eide dem hadde ikke noe å gjøre annet enn å sitte sammen med de gamle, når strømmen hadde gått. Bare stemmene fløt over golvene og det gikk en time og det gikk to og i løpet av denne tiden hadde samtalene tødd opp, samtaler utover matens beskaffenhet, gode samtaler og god stillhet og stoler ble dratt mot peisen, klikker oppløst, stemningen steg og det ble snakket om flatsenger, kanskje skulle vi ordne med flatsenger foran peisen for ingen kommer seg verken opp eller ned når heisen står. 
Og trappene blir for mange, selv for de sprekeste. 

Slik er det. 

Når strømmen går står Norge stille og enda en halvtime gikk, man forberedte seg på flatsenger foran peisen og praten gikk riktig så livlig. Og så kom strømmen. 

Faen, sa de gamle, det var da som pokker, sa de gamle. Vi venter litt til så kanskje den går igjen, sa de gamle. 

Ja. det er tilfelle for kilden min er som sagt troverdig, hun er ikke av typen som smører på.

Men strømmen gikk ikke, den hadde kommet for å bli og sakte men sikkert ble teppene løftet fra de gamle skuldrene, gåstoler ble satt i bevegelse, knirkete knær ble strukket, heisdører åpnet og lukket, spisesalen tømt tre timer senere enn vanlig, de gamle i seng tre timer senere enn vanlig. De gamle som vanligvis, der på huset, går til sengs straks etter kveldsmaten for på den måten å unngå all denne tiden de har til overs. 
Neste morgen var stemningen munter ved frokostbordet. 

De gamle roste maten og personalet trodde ikke sine egne ører. Dere gjorde det så trivelig for oss i går, sa de gamle. Ja, ordentlig koselig, humret de og så på hverandre på tvers av bordplasseringen og jeg kan ikke fri meg fra å si at de nok hadde godt av det. 

Min venninne sa det også. Vi hadde godt av det alle sammen, sa hun.

Jeg for min del går så langt som til å foreslå et kollektivt strømbrudd en gang i måneden, kanskje hele to ganger. 

Over hele landet, strømbrudd. I kontrollerte former selvsagt, for ingen skal fryse ihjel i min fantasiversjon av et Norge i krise. 

For i krise må vi tvinge blikket et annet sted. Vi må stå stille, om så bare et øyeblikk, men til dette trenger vi hjelp. Og hjelpen må komme fort, det er det jeg sitter her og tenker på. 

At Norge, ja hele den vestlige halvkule trenger nødhjelp. Vi har det så bra, men vi vet det ikke og hvordan skal vi forstå det før det fine, trygge er borte? 

Hvem kan vi ringe, tenker jeg og vender blikket ned til menneskene nede på gaten. Jeg betrakter bildet der nede. Det har endret seg litt. Bærer preg av en slags resignasjon. Mennene og kvinnene i bilene enten leser eller sover. Søsknene som står tett inntil hverandre på fortauet snakker i fortrolighet under forgråtte kinn. 

Kvinnen med mobilen gråter visst også, men det er noen der som holder henne, det er mannen ved siden av og de finner en viss trøst i hverandre og jeg bestemmer meg for å la dem gå. 

Jeg slipper dem, jeg hadde likevel gått lei og de blir fortumlet. De vifter med beina og de vender seg mot hverandre, snakker sammen, tar hverandres hender, noen gir klemmer. Etterhvert bryter de opp, de skulle jo et sted alle sammen og de vinker. Noen tar fram telefonen, deler telefonnumre og internettadresser eller hva det nå er man gjør. For de trenger kanskje å snakke sammen om dette som skjedde i dag, når de får summet seg. Når de får tenkt litt, men akkurat nå går de hver sin vei. 
De fortsetter å gå og kjøre hver til sitt og jeg betrakter dem og dette jevne siget av mennesker, tilsynelatende som om ingenting hadde hendt, og mange snur seg, ser seg tilbake, som om de vil sjekke om alt var en drøm og de går videre, men saktere. Bilene ruller rolig. 

Jeg som sitter her oppe vender blikket opp igjen, til duene mine under vinduet. 

Det er to av dem nå. Jeg tror de er et par og jeg syns de er vakre. Fjærene skinner i alle regnbuens farger, nyansene spiller i alt det grå når sola skinner på dem. 

For den har kommet nå, sola.

Les mer om:

Korona