Foto: Atle Jørgensen

Gammel-Helga – Velfjords siste legdkjerring?

PÅSKETANKER: Påskemorgen slukker sorgen, heter det. Påsken burde være, som jeg ser det, en tid for ettertanke og egenfilosofi. Mamma Wigdis, som forlot oss for litt mindre enn tre år siden, fortalte gang på gang historien om «Gammel-Helga», Legd-kjerringa fra bygda der Mamma vokste opp. Dette er en historie om nestekjærlighet og omsorg – kanskje om det som burde være en selvfølgelighet? Det er en historie om hvordan man burde behandle sine medmennesker, en historie definitivt i Mamma sin ånd.

Et enkelt, hvitmalt kors med påskriften Helga Ellingsen Kammeng
Over et av gravstedene på Velfjorden Kirkegård står det et enkelt, hvitmalt kors av tre, med den like enkle inskripsjonen: «Helga Ellingsen Kammeng». Helga, eller «Gammel-Helga», som hun også ble kalt, var i Mamma sin barndom bygdas siste Legd-Kjerring. Sommeren 2018, som en samhandling i forbindelse med mammas bortgang og begravelse, følte jeg at det var min oppgave å gjøre inskripsjonen på det hvitmalte korset tydelig og synlig igjen: «Helga Ellingsen Kammeng», og dette med helt nytt kors.

(artikkelen fortsetter etter bildet)

Foto: Atle Jørgensen

«Legd», husvandring, «omsorg» for den tids uforsørgede og fattige?
For den som ikke vet hva «legd», eller «Legd-Kjerring» er, så kan legd beskrives som husgang, eller husvandring, en form for omsorg for den tids uforsørgede og fattige, ved at de gikk fra gård til gård med kort tids opphold hvert sted (omgangslegd). Der ble man så lenge gårdens eiere fant ut at det var behov for de tjenester legdfolket kunne yte. Man kan nok trygt si, uten å overdrive, at de stakkars menneskene som gikk på legd, var blant dem vi i dag ville beskrive som vanskeligstilte.

Et uverdig liv, den dagen Legd-Tjenesten var ferdig, var det ut av huset
Den dagen Legd-Tjenesten var ferdig, var det ut av huset, men forhåpentligvis var neste tjeneste like om hjørnet. Da ble det iallefall tak over hodet, og mat så man overlevde. Til neste gang. Et uverdig liv? Ja, utvilsomt. Mamma vokste opp på Kamman, eller Kammeng, som stedet egentlig het, et lite småbruk litt over bygda Håkaunet, sammen med søstrene Bodhild og Liva, samt sine foreldre, mine Besteforeldre, Lilly og Bjarne Frydenlund. Og det var på Kamman at Helga endte opp på sine gamle dager. Jeg skal ikke skryte av min familie, men de som kjenner oss bedre enn gjennomsnittet, vet at Hjerterom og Husrom ligger ganske så nært overflaten. Omsorgsviljen er uten å overdrive, stor.

Et urolig, ustabilt og usikkert liv fikk stabilitet hos familien Frydenlund
Helga kom altså til Kamman, hvor Mamma og søstrene trådte sine barneår. Helga var da blitt både gammel og sliten av det livet hun levde, så da hun rett ut spurte min Mormor Lilly og min Morfar Bjarne om hun kunne få bo fast hos dem, så visste hun nok hvem hun spurte. For svaret ble «Ja», og et urolig, ustabilt og usikkert liv fikk endelig stabilitet. Helga ble hos mine aner i mange år, som en del av den familie hun sikkert hadde savnet i lang, lang tid. Helt til hun etterhvert fikk plass på Gammelheimen i bygda, av medisinske årsaker, hvor hun bodde til hun døde. En slags verdig avslutning på et langt, omstreifende og ikke veldig stabilt liv.

(artikkelen fortsetter etter bildet)

Gården Kamman eller Kammeng. Foto: Atle Jørgensen

[annonse]
Kamman var lite og trangt, men, det var hjerterom der!
«Helga Ellingsen Kammeng» står det på det enkle, hvite korset over hennes siste hvilested. «Gammel-Helga» tok selv etternavnet Kammeng, etter stedet hvor hun endelig fikk noen år med stabilitet, noen år som familiemedlem. Det var ikke store plassen, eller noe rikt liv verken for henne eller familien hun fikk innpass i, men: Det var HJERTEROM. I dag, Påsken 2021, er det atter en gang min tur å ta del i livet til «Gammel-Helga», som Mamma Wigdis fortalte så masse om fra tidlig alder. Svart-hvitt bildet er av Mamma og «Gammel-Helga».

En familieære og ansvar å ivareta gravplassen til «Gammel-Helga»
Med svartmalt skrift på det hvite trekorset på Velfjord Kirkegård kan man altså lese hvem som hviler der. Helga Ellingsen Kammeng. Det er min families ære og ansvar å ivareta gravplassen til «Gammel-Helga», noe vi har gjort i generasjoner. Den som av de fleste var glemt, uten familie, er igjen en av kirkegårdens beboere, eget kors med navn på. Helga er ikke lenger så anonym som hun var.

Helga Ellingsen Kammeng ble født 25. april 1886, og døde i september 1958, dato enda ukjent, noe min svigerinne Berit gjennom slektsforskning har funnet ut. Disse datoene skal når sommeren kommer, føres på korset til Helga, som et tegn på at ringen er sluttet. Påsken er som sagt en tid for ettertanke:

Fred over Helgas minne, Mammas minne, og alle de som hviler sammen med dem.

Debatt
Vefsn No oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.