"Ferdig med Giske?"

Skrevet av Jon-Erik Graven
24.11.2019 11:00 - OPPDATERT 24.11.2019 17:00

DEBATT: – Visst kan man ha både forståelse og sympati for at mediekjøret mot ekteparet Giske/Nije har vært tøft. Det forhindrer likevel ikke at publikum gjennomskuer hvem som er overhunden og underhunden i samtlige varslersaker som er inngitt ovenfor Giske, skriver Jon-Erik Graven.

Jeg har nå sett gjennom intervjuet med Trond Giske under mediekonferansen Svarte Natta i Tromsø, samt den etterfølgende og mye omdiskuterte paneldebatten, som fant sted tidligere i november.

Det er mye som kan sies om dette konseptet. Jeg tror jeg skal nøye meg med å si at jeg forstår til Hege Ulstein, som trakk seg fra debatten hun var invitert og hadde takket ja til, da den endret karakter fra invitasjon til gjennomføring. Forutberegnelighet er ikke bare viktig for jurister, det er helt essensielt for journalister.

Som medieforsker Anja Sletteland berører i sin oppsummering avslutningsvis, er det interessant å bivåne hva som skjer når mennesker uten total definisjonsmakt, agerer som om det motsatte skulle være tilfelle. Og makt er det jo som kjent så mange måte å tilegne seg på. Makt gjennom makt (omnia) er den mest åpenbare. Du er alt. Du kan alt og du mestrer alt. Alle som konkurrerer med deg, vet at du er et alfa-eksemplar av din art.

Så er det motsatsen. Makt gjennom avmakt (nemo). Du er liten. Du er ubehjelpelig. Du får det ikke til og du mestrer ikke. Makten du oppnår, oppnår du først og fremst gjennom sympati for din litenhet.

Men da må du også sørge for å være skikkelig liten. Folk må tro på deg og historien du forteller. Haddy Njie leverte et gjennomarbeidet forsøk på den sistnevnte taktikken, gjennom boken “Dagbok”, som kom tidligere i høst. Boken er et lettlest partsinnlegg, hvis primære hensikt er å berede grunnen for at Trond Giske skal kunne returnere tilnærmet skadesløs i den rikspolitiske manesjen. Som litterær konfekt er boken artig nok. Som historiskbiografisk dokument er den tilnærmet verdiløs. Essensen av boken kan oppsummeres på fire ord: Haddy elsker Trond. Bombe.

Problemet er blant annet at en av Norges mest profilerte tv-fjes og en av Norges mest markante maktpolitikere gjennom snart tredve år, ikke klarer å presse seg ned i narrativet om nemo. Offerrollen er blitt for liten. Den virker rett og slett ikke troverdig. Visst kan man ha både forståelse og sympati for at mediekjøret mot ekteparet Giske/Nije har vært tøft. Det forhindrer likevel ikke at publikum gjennomskuer hvem som er overhunden og underhunden i samtlige varslersaker som er inngitt ovenfor Giske.

Publikum er egentlig ferdig med saken.
Arbeiderpartiet er ferdig med saken.
Varslerne vil helst bli ferdig med saken.

Men Trond Giske, han er ikke ferdig. Han mener han har alt å tjene på å puste liv i de glørne som bidrar til å så den minste tvil om hvem det er som er det egentlige offeret i denne saken. Vi får se hvem som skal tjene funksjonen som lerret for neste akt i utmalingen av det narsissistiske selvportrett. Jeg tror ikke han er ferdig med norsk offentlighet. Selv om offentligheten på mange måter er ferdig med ham. 

Debatt
Vefsn No oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.