Foto: Flickr/Arbeiderpartiet

– Disse folkene myrder unger

Skrevet av Christan Torset
22.07.2020 19:56

22. juli – ni år etter

Da bomba gikk av i Oslo, gikk det kun kort tid før enkelte begynte å spekulere om at det var muslimer. Det var det ikke. Det var en vanlig norsk gutt som var radikalisert, som mente at Norge ble styrt av landsforrædere, og som trodde at demokratisk påvirkning dermed var fåfengt. Han så kun én løsning, og det var terror. Sånn sett er militante islamister og høyreekstremister nøyaktig like. Begge sider har underkastet seg en voldsideologi, som definerer motstandere som undermennesker. Det er ingen forskjell på tankegodset, det er bare merkelappene, og hvem som får dem, som varierer. Er du muslim, jøde, kristen, homo, kvinne, vantro, sosialist, sosialdemokrat, kommunist er du fritt vilt for dem.

Vi vet alle at militant islamisme er en trussel, men i Norge i dag er det fortsatt ikke alle som skjønner for en trussel rasisme og ytre høyres tankegods er. Disse folkene myrder unger. Det er 21 år siden drapet på Arve Beheim Karlsen, nitten år siden Benjamin Hermansen ble myrdet, mindre enn et år siden Johanne Zhangjia Ihle-Hansen ble drept av sin egen bror. Og det er ni år siden Utøya der 69 av våre ungdommer ble skutt og drept av Anders Behring Breivik.

Det er mange, mange flere eksempler på terror, drap, grov vold, tortur, trusler og ødelagte liv som følge av ytre høyres fremmarsj. Likevel får de marsjere fritt i gatene med sine bannere og true folk til taushet. Nettsidene er fulle av trusler mot konkrete grupper. For kun kort tid siden ble nynazister som hadde hengt opp et hakekorsflagg utenfor freds- og menneskerettighetssenteret Arkivet i Kristiansand frikjent for anklagen om en hatefull ytring. Retten mente et hakekors, hengt opp av nynazister, ikke var rettet mot noen spesiell gruppe. Slik er rettstilstanden og virkelighetsforståelsen 22. juli, ni år etter.

Utøya var en politisk handling. Det var fullt overlagt terror, utført for å skremme oss alle. I etterkant trodde vi at rasisme og høyreekstremisme aldri kunne få plass i vårt samfunn igjen. Etter en slik handling var vi sikre på at forståelsen var banket på plass en gang for alle, vi trodde vi var trygge, og lot politikken ligge. Det var en feilvurdering, for våre fiender på ytre høyre fløy gjorde ikke det samme. De tok ikke pause, de lot seg tvert imot oppildne. Vi satte ikke foten ned da vi skulle gjort det, og derfor er trusselen kommet tilbake. Våre ungdommer hadde fortjent bedre, både de som døde i frykt på ei øy i Tyrifjorden, og de som vokser opp i dag. De fortjener mer, og vi skylder dem det. Vi har ikke lov til annet.

For våre falne kamerater: Ikke et minutts stillhet, men et liv i kamp.