"De siste timene har jeg vært forberedt på å dø — tatt ut søppelet, skiftet til rene klær og slettet historikken i nettleseren på MacBooken"

Skrevet av Henry Lee
10.10.2019 21:40 - OPPDATERT 11.10.2019 06:01

Datoen er den 2. mars 2011. Jeg står på badet i den lille hybelleiligheten min i Trondheim med et barberblad i hånda og et lett blødende håndledd. De siste timene har jeg vært forberedt på å dø — tatt ut søppelet, skiftet til rene klær og slettet historikken i nettleseren på MacBooken. "Det var ålreit så lenge det varte, dette livet."

Men akkurat der og da er det plutselig noe som bare faller på plass; et glass kaldt vann som plutselig vekker meg opp.

"Dette her er bare for jævlig dumt!" innser jeg. I mangelen på plaster og bandasje surrer jeg en ren sokk rundt håndleddet, og ringer ei venninne. Ikke en time senere blir jeg limt og stripset sammen på legevakta. Kort tid etter det igjen blir jeg tatt imot på akuttseksjonen på Østmarka.

Jeg blir vurdert til at selvmordsrisikoen er lav. Noe jeg fortsatt mener stemmer, til tross for at jeg bare noen timer tidligere prøvde å finne hovedpulsåren ved hjelp av et barberblad. Og så jeg som hater papirkutt.

"Pasienten gir god formell, men noe redusert emosjonell kontakt." Den setningen, med variasjoner, går igjen i pasientjournalene mine. Det blir konkludert med at jeg skal utredes bredere, og at det er best å gjøre det i en døgnenhet. Jeg blir værende på Østmarka i knappe to dager. Den første natta sover jeg så godt som jeg ikke har gjort på lenge. Den eldre mannen jeg deler rom med snorker ekstremt høyt, men jeg merker ikke noe av det. Den første natta, vel og merke. Natt to blir jeg oppmerksom på akkurat det.

Det som ingen forteller deg er hvor kjedelig et akuttpsykiatrisk mottak er. Det er ingen pasienter som er utagerende eller en fare for seg selv eller andre. De tas vare på i andre avdelinger. Det mest spennende er når du må avlegge den obligatoriske urinprøven — hvis du definerer det å prøve å få til å tisse mens en fremmed person følger med på at du faktisk tisser, som spennende.

Den 4. mars blir jeg overført til Nidaros DPS. Det konkluderes med bipolar lidelse, en diagnose jeg fikk på BUP da jeg var 17. Mellom samtaletimer med psykolog, felles aktiviteter for pasientene på avdelingen, veldig hyggelige og dyktige psykiatriske sykepleiere, og besøk fra venner, går de neste tre ukene overraskende raskt unna. Jeg skrives ut den 23. mars, dagen før bursdagen min.

- - - - -

I dag er verdensdagen for psykisk helse. Jeg har alltid sagt at jeg er åpen om mine psykiske lidelser. Men jeg har etterhvert innsett at jeg ikke er så åpen om det som jeg liker å tro at jeg er. Årsaken ligger nok til en viss grad i at det fortsatt er skambelagt å snakke om det å slite psykisk.

En annen del er at jeg er veldig flink til å ta imot hjelp, men forferdelig dårlig til å oppsøke hjelp.

Etter pappa døde i 2014 slet jeg veldig med det å ikke lengre ha det faste holdepunktet i livet mitt. Det endte i at jeg i en periode fra cirka 2015 til 2018 mer eller mindre totalt isolerte meg. Jeg sluttet å møte til avtaler, jeg sluttet å treffe kompiser, jeg sluttet å snakke med folk — inkludert mamma. Det var så vidt jeg klarte å komme meg på butikken to ganger i uka for å kjøpe mat, mikrobølgeovnsmiddag og sigaretter.

Jeg vet at venner prøvde å få tak i meg og få meg til å sosialisere. Men det nytter lite når jeg ikke ville. Det "enkleste" for meg var å stenge skylappene og ikke møte det faktum at folk jeg bryr meg om var oppriktig bekymret.

Og nettopp der kommer nok det med skam inn i bildet. For min del kanskje ikke så mye skam over sykdommen, som skam over å ikke håndtere den "perfekt;" over å ikke møte den med løftet hode og med kraftig stemme klare å si "jeg har det ikke helt greit oppe i hodet mitt akkurat nå."

Men for mange føles det å gå gjennom psykisk sykdom som noe skammelig. Det er "bare" oppe i hodet det sitter. Det er "bare" å skjerpe seg. "Bare" å tenke positivt.

"Bare" legg kroppsvekten din på den knekte foten, så skal du se det går over av seg selv.

- - - - -

I Norge er temaet for årets verdensdag for psykisk helse #GiTid. "Årets kampanje har som mål å oppfordre oss alle til å bruke tiden på å gjøre ting som er godt for den psykiske helsen."

Veien tilbake til et normalt liv igjen begynte den 13. september 2017. Jeg innså at tankemønstrene og følelsene rundt selvmord som jeg hadde i 2011 begynte å komme tilbake. Ikke at jeg hadde noen konkrete selvmordstanker. Men alikevel alvorlige nok til at det fikk meg til å dra til fastlege og be om hjelp.

Men jeg hadde aldri klart meg uten venner og familie som etter så lang tid fortsatt var der. Uten forbehold.

Det er så mange måter jeg kunne kommet med råd til hvordan #GiTid til noen som sliter psykisk. Andre kommer nok til å gjøre det bedre enn meg.

Min oppfordring er å vise at du er den du bryr deg om når og hvis de skulle trenge det. Jeg kan ikke huske at vennene mine i noen stor grad har eksplisitt sagt det. Men de har vist det med måten de har vært der før jeg ble syk, og — ikke minst — hvordan de har godtatt meg igjen selv etter jeg hadde brutt kontakten i flere år.

#GiTid til å si ifra at du, når som helst, er der for den som trenger det. Uansett hvor lang tid det måtte gå siden sist du hørte fra de.

- - - - -

(Til slutt kan jeg røpe at fastlegebesøket i 2017 endte med en grundigere utredning på VOP, der de kom frem til tilbakevendende depressiv lidelse, og medisinering som fungerer for meg. Det er ikke dermed sagt at det ikke er eller ikke kommer til å bli tilbakefall. Men jeg er bedre rustet til å håndtere depressive episoder nå, enn jeg var for to år siden. Uten at jeg fjerter enhjørninger og regnbuer.)

Debatt
Vefsn No oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.