"Alt stopper opp. Selv tikkinga fra nedtellingsmaskinen opphører. Betyr dette at tida er ute? Har dommedag virkelig kommet?"

Skrevet av Christina Fjeldavli
16.01.2020 13:52 - OPPDATERT 16.01.2020 19:32

DEBATT: –La oss hoppe bukk over opplyst offentlig debatt og stole blindt på Samfundets støtter anno 2020: vindkraftselskapene. Dette er, i grove trekk, hovedbudskapet i Norsk Vinds nye reklameoffensiv, skamløst utarbeidet av Try reklamebyrå, for å skremme befolkningen til taushet og lydighet, skriver Christina Fjeldavli.

Dystopisk skamkampanje fra klimafryktprofitør

Skal vi unngå dommedag i 2030, må naturen legges frem som offerlam. Glem Cayman Islands-skandalen som ble avslørt av TV2, glem den sosiale dumpingen i Bjerkreim. La oss hoppe bukk over opplyst offentlig debatt og stole blindt på Samfundets støtter anno 2020: vindkraftselskapene. Dette er, i grove trekk, hovedbudskapet i Norsk Vinds nye reklameoffensiv, skamløst utarbeidet av Try reklamebyrå, for å skremme befolkningen til taushet og lydighet.

Skamkampanjens største attraksjon er ei nedtellingsklokke, så stor at Gud kan se den, plassert mellom to vindturbiner, midt i Arne Garborgs Haugtussa-univers. Klokka spiller hovedrollen i en dystopisk reklameskrekkfilm som nok vil kunne ødelegge nattesøvnen for en del barn og unge. “Når en handelspraksis rettes mot barn, eller for øvrig kan ses eller høres av barn, skal det vises særlig aktsomhet overfor barns påvirkelighet, manglende erfaring og naturlige godtroenhet”, heter det i Markedsføringslovens kap. 4, § 19. I følge kap. 4, § 21c skal den som reklamerer unngå “skremmende virkemidler” som er “egnet til å skape frykt eller angst”. Det kan virke som om iveren etter “å skape frykt eller angst” har fått Norsk Vind og Try til å hoppe bukk over hele Markedsføringsloven. Forbrukertilsynet kan dermed vente seg en storm av klager, noe Norsk Vind og Try kan ha lagt opp til helt bevisst, for få mest mulig oppmerksomhet.  

I forkant av Norsk Vinds reklamekampanje har tunge aktører som Zero, NHO, Equinor og Norwea forsøkt å legge til rette for en best mulig mottagelse i den norske offentligheten. «Vi må tåle noen naturinngrep for å sikre at vi løser jobbskapingsbehovet og for å løse klimautfordringen», har NHO-sjef Ole Erik Almlid sagt til NRK. Equinor-leder Eldar Sætre er ikke snauere enn at han har lovet “nullutslipp” fra sokkelen. Grønnvasking av oljebransjen vil kreve massiv vindkraftutbygging på land, har bransjeorganisasjonen Norwea påpekt, alt som bestilt fra Norsk Vind. Oljebransjen og vindkraftbransjen har nemlig slått seg sammen til en mektig allianse som ivrer for raskest mulig rasering av villmark.

I Norsk Vinds dommedagsfilm møter vi en alvorstynget kar med anorakk, hette og hodelykt. Mannen befinner seg i et fjellandskap, og er etter alt å dømme ute på et viktig oppdrag. Brått kommer en tv-skjerm til syne, midt i skogen, og en kvinnelig nyhetsoppleser med østlandsdialekt melder om at «FNs klimapanel slår alarm. Verdens klimautslipp må halveres innen 2030». Å vise til FNs klimapanel er et strategisk grep, for det er en kjent sak at klimapanelet har knyttet til seg mange dyktige forskere. Autoritetslånet kan bidra til å styrke Norsk Vinds troverdighet (etos), hvis mottaker oppfatter bruken av referansen som genuin. Også bruken av den kvinnelige nyhetsoppleseren kan gi etosappell. Mange vil gå ut fra at det som fremføres i en nyhetssending er faktasjekket av en ansvarlig redaktør, og at man har brukt journalistiske metoder. Selv om nyhetsoppleseren i reklamefilmen antagelig er en skuespiller, skapes det et inntrykk av seriøsitet.

(Saken fortsetter under bildet)

Klippet med nyhetsleseren forsvinner og erstattes av visuell og auditiv skurring på skjermen, som om tv-en er i ferd med å bryte sammen av klimapanelets dystre spådommer. Det neste vi hører er en mørk mannsstemme med vestlandsdialekt, akkompagnert av ubønnhørlig tikking fra dommedagsklokka. «Vi må gjera meir. Og vi må gjera det fortare», drønner den dype røsten, mens klokka tikker, noe som skaper en intens og stressende stemning, godt egnet til å traumatisere klimabevisste barn og unge. Kameraet beveger seg raskt over en fjelltopp og nedover et dramatisk stup, før tv-apparatet igjen kommer til syne, denne gangen midt i snøføyka. Det klippes lynraskt til en bre som kalver, noe som indikerer den fryktede globale oppvarmingen, hvorpå vi får se en mann som arbeider konsentrert med tekniske tegninger. I reklamefilmens univers er det teknologiske løsninger som skal få oss ut av klimaknipa. Naturen får nøye seg med den kjipe birollen som verktøykasse, voldtektsoffer og grønt batteri.

Det klippes igjen til tv-apparatet som nå står ute i ei stri elv. Skjermen viser en personbil som blir tatt av flom. «Å leggja vindturbiner i norsk natur har sin pris, men det kan ikkje målast med prisen me og framtidige generasjonar må betale om vi ikkje klarar å snu klimaendringene i tide», konkluderer vestlendingen. Klimaet kan altså reddes, men da må vi ofre noe, men det vi skal ofre er ikke oljeleting i nordområdene eller varmekablene på hytta. Ei heller skal vi ofre hyppige biffmåltider eller sanseløs shopping på Black Friday. Nei, det som skal ofres er naturligvis den jomfruelige villmarka: urskogen, heiene, hubroen, storspova, kystlyngen og myrulla.

«Vindkraft på land kan gi klimatap. Mange steder kan vindkraftverk bety økte CO2-utslipp på grunn av de store naturinngrepene. Ødelegges karbonlagrende myr, kan klimaregnskapet bli negativt», står det i fjorårets september-utgave av Aftenposten Innsikt. NTNU og Miljødirektoratet er blant kildene som oppgis. Norsk Vind kan ikke dokumentere at vindkraftutbygging i naturen har positiv klimaeffekt. Reklamekampanjen er derfor i strid med Markedsføringslovens kap. 1, § 3, om «Presentasjon og dokumentasjon av markedsføring». Loven er klar på at «[p]åstander i markedsføring om faktiske forhold, herunder om ytelsers egenskaper eller virkning, skal kunne dokumenteres», noe Norsk Vind og Try ikke har tatt til følge.

Norsk Vinds reklamefilm holdes i kalde farger, men mot slutten kommer vi likevel til helvetet og blir brent i skjærsilden, fordi vi ikke har betalt avlat til Klimafryktkatedralen. Selv om tv-en står på mose, tar apparatet fyr i et glødende inferno. Dogmet blir altså at naturen ikke kan redde oss. Vindturbiner må ta plassen, skal vi ha noe håp om å overleve. I lydbildets bakgrunn hører vi nå en opphetet diskusjon, og det viser seg at stemmene kommer fra tv-skjermer som er stablet oppå hverandre. «Mens me diskuterer, så renner tidi ut», klager mannsrøsten. En opplyst offentlig debatt er det nemlig ikke rom for i det autoritære universet som manes frem. Straffen kommer i form av en bryter som vris kontant rundt. Alt stopper opp. Selv tikkinga fra nedtellingsmaskinen opphører. Betyr dette at tida er ute? Har dommedag virkelig kommet? «Klokka tikker mot 2030. Vi har ingen tid å miste», står det til slutt over hele reklamefilmens bildeflate, med hvite bokstaver, og den taktfaste tikkinga kommer i gang igjen. Så var det altså bare en advarsel, og ikke verdens undergang på ekte. Dommedag kan vi nok vente oss først om ti år, vi som ikke tror at naturofring er svaret på klimakrisa. Andre alternativer finnes nemlig ikke, skal vi tro Norsk Vind-teologene.

Debatt
Vefsn No oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.